Kristin Lyhmann har kjent Aslaug i mange år. Hun gratulerte med dette brevet Stange kommune med valget av kulturpris- mottaker, og trekker fram Aslaugs samarbeid med Ingeborg Refling Hagen:

Gratulerer med mottakeren!

Stange kommune
Kulturkontoret
Rådhuset
2335 Stange

Takk for invitasjonen til utdeling av Stangeprisen 1999. Vi vil gjerne få lov å være med å hedre Aslaug.

Med en gang vi fikk nyheten - gjennom invitasjonen - veltet minnene fram: Først de personlige. Vi har bodd på Fredheim begge to og kjenner Aslaug som Ingeborgs inspirasjonskilde og mellomledd til kolleger og "det intellektuelle Norge". Det må jo ha vært ensomt for Ingeborg mange ganger, å bruke hele døgnet sitt på oss som var unge og det hun ønsket at vi skulle få med oss av verdenslitteraturen. Aslaug dro til Oslo til forfatterforeningsmøter. Aslaug studerte ved Universitetet i Oslo. Aslaug dro til Spania og kom hjem med helt andre måter å forholde seg til litteratur på enn den vi hadde tradisjon for her på berget - i Spania var litteraturprofessorene selv forfattere…. Aslaug startet Folkeuniversitetet på Hamar og ble siden professor i Trondheim. Og alt, alt hun var med på "der ute" - det brakte hun inn i stua på Fredheim. "Den eldre Ingeborg" sendte sine reaksjoner og brev med Aslaug. Gjennom Ingeborgs interesse for Aslaugs virke "utad" fikk også alle vi andre rundt det store Fredheim-bordet del i hva forfattere rundt i landet og norskseksjonene ved universitetene arbeidet med. Aslaug holdt prøveforelesninger for oss. Hun leste bøkene sine høyt i Fredheim-stua.

Så kom det andre slags minner: Suttungteatret må betraktes som en av Norges få eksperimentscener. Mot slutten av 1970-tallet eksploderte teater-Norge i mange nye retninger. Hedmark Teater er en av de institusjonene vi fikk. Slikt var helt utenkelig på 1950 - 60-tallet da Ingeborg drev sin ensomme kamp mot institusjoner som lukket seg mer og mer inne i seg selv i hovedstaden og tre byer til. Det er klart at tanken om at bygde-Norge - eller "folket", som Ingeborg ville si - skulle skape sitt teater selv, uten å bli nedvurdert som ukyndige, det var en spydspisstankegang landets kulturliv ikke var modent for den gang. Vi trengte folk som kunne uttrykke hva som skjedde. En slik "kronikør" var Aslaug. Hun snakket Suttungteatrets sak i alle fora: i inn.- og utland, for universitet og departement så vel som på lokalplan, både til leg og lærd, til byråkrati og kunnskapsformidlere. I ettertid har Aslaug gitt ut en del av sine innledninger til Suttungteatrets forestillinger i bøker. Vi som spilte i teatret skjønte ikke alle alltid at det måtte snakkes så mye. Vi oppdaget med alder og modning at vi hadde ligget i forkant av en utvikling. Men -som det står i det Søren Kierkegaard-sitatet som er på alles lepper for tiden: "Historien vurderes bakfra, men leves forfra" (jeg tror ikke det er helt riktig sitert - men det fungerer likevel!). Det var Ingeborg som så en del av fellene etterkrigstidens velferdssamfunn var i ferd med å gå i, og gjennom suttung satte i gang et barne- og ungdomsarbeid som handlet om bevissthet, bevisstgjøring gjennom litteratur. Og vel og merke: Dette var i en periode da vi fikk røde streker og spørsmålstegn i norsk-stilene våre når vi brukte ordet "bevissthet"! "Det underbevisste" var ennå på moten i slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene. Det er nesten ubegripelig i dag, da vi snakker om miljøbevissthet, politisk bevisst ungdom…. Men sånn var det. Og Aslaug var den som sto ved siden av Ingeborg og skjønte hva hun sa og gjorde. Aslaug kunne samtidens språk. Hun kunne forklare og forsvare suttungarbeidet og åpne veier mellom miljøet på Tangen og verden utenfor - foreldrene våre, skolen.

Fortelleren, kronikøren har vært viktig i alle kulturer: Vi kjenner den norrøne skalden som fortalte om kongens bedrifter i et språk så sterkt at det ble bevart for ettertiden. Vi kjenner journalisten i dag som opplyser oss etter evne, og etter like sterke politiske føringer som skaldene levde under. Vi har forfattere og kulturdebattanter som vi glimtvis får ferten av i mediene. Vi har dem. Det er godt å vite - for uten dem går det på demokratiet løs - det vet vi. Men selv om vi vet det - er det ikke alltid vi verdsetter dem som roper varsko eller se her! Og viser til noe annet enn det "alle" skal ha med seg. At det skal være vanskelig for en kronikør, en skald, en forteller å nå fram - det er så gammelkjent at det har innarbeidet seg som ordspråk: "Ingen blir profet i eget land".

Men nå skal altså Aslaug hedres på hjemmebane. Ingenting lover bedre for demokratiet! Vi har lyst til å gratulere kommunen!

 

Kristin Lyhmann

Hovedsida

 

Stangepris-
mottakeren fyller 80!
Gratuler henne!

Virke | Prisen
Bøkene | Pegasus
Krystalline
Gratulerer!