Wergelandsoppvarming.

Avisinnlegg, 1997

        Det legges store planer i hovedstaden for tida. Fra 15. til og med 17. juni i år skal det arrangeres et seminar som skal bære dikteren Henrik Wergelands navn. I denne tida skal lyrikere, stort sett fra Den norske Forfatterforening, lese sine egne dikt. Vitenskapsmenn skal lufte sine forskningsresultater, eller i hvert fall teorier, blant annet i panel, og til sist skal det arrangeres en heidundrende fest hvor man, såvidt jeg forstår skal beruse seg på annet enn akkurat Wergelands dikt. Alt til egen glede og dikterens pris, og med det uttalte formål å varme opp til hans 200-års jubileum. Hvilket innebærer en beslutning om å være så utholdende i samfulle 11 år at seminaret kan bli en institusjon.

        Ser en tilbake på rekken av Wergelands-feiringer gjennom de mer enn 150 år som er gått siden hans død, må det slå en at det nye tiltaket i Oslo avviker noe fra de tradisjonelle. Opplesninger ved nålevende forfattere vil helt sikkert være i den store dikters ånd. Det var ham som utfordret den unge litteratur til å takke det norske folk for språket ved å smi det om til smykker:

Det sine Sønner Sproget gav.
Giv Smykker det igjen deraf!"

        Likevel utfordrer Oslo-tiltaket til refleksjoner og sammenlikninger.

        Jeg skal ikke her gi noen større historisk oversikt, men nøye med meg med to fester som virkelig ble til institusjoner, en årviss foreteelse tiår etter tiår. Det er kanskje ikke uten interesse at begge initiativtagerne til disse tradisjoner var kvinner. Det er kanskje også verd å merke seg at begge arrangører satset på den oppvoksende slekt og, meget viktig: på Henrik Wergelands egne tekster.

         Den ene instistusjonen var "Wergelands-festen" i Damstredet. Festen knyttet seg til et av de hus hvor dikteren hadde bodd, og samlet en trofast skare Wergelandsvenner hvert år. En av disse var professor Leif Amundsen, som med begeistring har fortalt at hans største glede ved festen var å se hvordan de barn som leste opp, så tydelig erobret dypere forståelse av Wergelandsdiktene for hvert år. Tove Mohrs fest var intim - "en liten, vennlig flokk". Likevel har tradisjonen overlevd henne. Det er dessuten en barnehage på stedet, og de som leder denne, har iflg. pressedekning et spesielt Wergelandspreget opplegg for 17. mai.

        Ingeborg Refling Hagen holdt i mellomkrigstida Wergelands-tilstelninger i sitt hjem på Ekeberg. Også her sto framføring av Wergelands egne verker i sentrum. Men trusselen fra Hitler-Tyskland og raseforfølgelsene der fikk henne til å innse at det måtte en bredere kulturell opprustning til. Om dette skrev hun siden i sin erindringsbok Gnister i mørket:

        "Vi visste at dette landet hadde liksom ikke greie på krig lenger. Det var helt uvirkelig for oss. Fred, nedrustning, nøytralitet, men ikke våpen, det var linjen.

        Men så er heller ikke våpen nok til å verge et land.

En nasjon må kunne verge sine verdier ved visdom. Den må nekte å slukke sitt eget lys. Den må leve slik at det ikke lønner seg å ødelegge den, slik at den er nødvendig for verden. Sånn sett skal et land ha en levende rosenhekk som vern og grensevakt. Det har det når frihetsvilje og verdibevissthet blomstrer i menneskenes sinn."

        Ja så laget Ingeborg Refling Hagen og hennes hjelpere skolefaner med Wergelands-tekst: "Det land som eier frihet, har ære nok". Eller: "Bedre frihet og nød enn trelldom og brød". Hun og Alfhild Kraugerud reiste fra skole til skole i flere måneder, og snakket med lærere og elever. Og så skremmende var tidens signaler at de møtte velvilje og hjelpsomhet alle steder. Lærerne øvde inn Wergelandssanger med barna som forberedelse til et stevne på Eidsvoll. Videre støttet gamle O.Thommessen saken med å sende brev om Wergeland til Eidsvolds blad.

        "Den folkenes frihet hans liv verget og tjente som deres velsignelse, trues av stormer", skrev han. "Henrik Wergelands folk vil vise at det fortjener den".

        På selve dagen sto det opprop fra Henrik Sørensen og Anna Sethne i Dagbladet.

         Oppslutningen om dette første 17.juni-stevnet ble da også enorm. "Det evig lange toget" besto av skole etter skole med faner og flagg. Men alle hadde friske blomsterkranser på hodet, og de minste barna ble kjørt i pyntede høyvogner.

        Det ble altså først og fremst en barnas dag. Allsangen på stevneplassen begynte med "Vi ere en nasjon vi med", og Ingeborg Refling Hagens tale henvendte seg direkte til barna.

        Det ble store avisoppslag etterpå. Mer interessant er likevel en beretning om dette stevnet fra en som dengang var småskolejente.

        Vesle Nora var blitt en blid, lett grånende husmor da hun møtte opp på 17. juni-stevnets 50-årsjubileum i 1988, og overrasket med en liten håndskreven tale som etterpå ble gitt til stevnets arkiv.

        Talen forteller om ivrig øving på sangene dengang i 1938, både på skolen og "nede i lia" hvor hun "såg på alle blomstene og hørte på fuglesangen og sang Wergelandssanger". Hun husker spenningen, kransen, at toget var langt, og at hun syntes taleren "så fornem ut" da hun besteg stolen, men at det inntrykket straks fortok seg: "Hun snakket på en måte som jeg likte. Jeg forsto det meste av hva hun sa. Det andre har jeg forstått etter hvert, etter som årene har gått".

        Men det ble ikke mye tid til videre kulturell opprustning. Det neste 17. junistevnet ble det siste før krigen.

        Som vi vet, gis det ingen egentlige seierherrer etter en krig. Resultatet er både materielt og åndelig sett en branntomt, og selv om gresset dekker over, kan det ligge gift og eksplosiver under. Ingeborg Refling Hagen var ikke i tvil om at vårt land nå mer enn noensinne trengte å ta sine kultur- ressurser i bruk.

        Dette resulterte i nye stevner: på Eidsvoll og siden knyttet til den kunstnerisk utsmykte bygdeskolen på Stein, Romerike.

        Men fra 1950 av ble stevnet arrangert på Tangen i Hedmark, og årets fest blir den 47de som arrangeres i denne bygda.

         Selvfølgelig har stevnets form utviklet seg. Blomsterdekorasjoner og programopplegg har variert. Men noen trekk er konstante. Barna står fortsatt i sentrum, og det er en ufravikelig regel at dikterens ord skal fremføres av store og små, slik at de år for år åpner for en dypere forståelse, og mer og mer blir den enkeltes eiendom.

        Både Tove Mohr og Ingeborg Refling Hagen satte Wergelands produksjon i sentrum. Det var der man traff ham som han var. Og det var gjennom den han kunne gjøre sin virkning.

        Kanskje skyldtes levedyktigheten også at arrangørene aldri ønsket å eksponere seg selv. Deres stevner var tenkt både som en takk og en fedrelandstjeneste. De ville møte - og gi andre høve til å møte - en dikter gjennom hans egne ord.

        Et spennende trekk ved Ingeborg Refling Hagens tradisjon er at det nå etter hennes død også arrangeres Wergelandsfester på de steder hvor 17.juni-stevnet var før hun flyttet det til Tangen. Vi står altså overfor en ubrutt og spredningsdyktig tradisjon, som i 1998 vil komme til å fylle 60 år.

        Det er derfor av interesse for alle som vil lage Wergelands-arrangementer å studere den, kanskje lære av den også, dersom man vil oppnå resultater.

Hovedsida